Inger Hagerup

Atter en gang skal syrinene gi deg et tegn når de står tunge og dufter av juni og regn.

I et landskap, nytt og uten minner, står et epletre i blomst og skinner. Epletreet dufter nyskapt sommer. Her har tiden aldri vært. Den kommer.

To tunger har mitt hjerte. To viljer har mitt sinn. Jeg elsker deg bestandig, og jeg blir aldri din.

I kveld skal jeg stenge døren og bare tenke på deg. Jeg undres om ensomheten likevel finner meg.

Det finnes en evighet av fred bak alle stjernene et sted.

Noe gråter lydløst allevegne. Eller er det bare sommerregnet?

I stripet badedrakt og ør av dødsforakt flyr den med hevet spyd midt i sin egen lyd.

De brente våre gårder. De drepte våre menn.

Kvelden lister seg på tå over kløverengen.

Så underlig det er å stå og fryse i måneskinnets ensomhet en kveld og kjenne kulden fra det døde lyset og være levende allikevel.

Hva lykke er? - Gå på en gressgrodd setervei i tynne, tynne sommerklær, klø sine ferske myggestikk med doven ettertenksomhet og være ung og meget rik på uopplevet kjærlighet. å få et florlett spindelvev som kjærtegn over munn og kinn og tenke litt på vær og vind. Be prestekravene om råd og kanskje ja - og kanskje nei - han elsker - elsker ikke meg. Men ennå ikke kjenne deg.

Den ærlige pessimisten har alltid ført menneskeheten lenger fram enn solstrålefortelleren.

Vær utålmodig menneske! Sett dine egne spor! Det gjelder vårt evige korte liv. Det gjelder vår jord!

Vi har en liten søster vi har en liten bror som er litt annerledes enn andre barn på jord.