André Bjerke

Nu er det at min arbeidslyst forlater skrivebordet.

Det seiler en skumring i lønnetrekroner; hvert kvelddugget strå står bedrøvet og toner døgnets farvel.

Balderbrå og akeleier nikker søsterlig tilbake når en liten pike neier, og de sterke menn blir svake.

Det største mysterium er ikke mer enn det at en ørliten kropp er våknet til jorden. Den nyfødte ser. To luker i himmelen går opp. Selv fem-trinns-raketter og kjernefysikk blir puslingers puslespill når det nyfødte barn med et eneste blikk beviser at Gud er til.

En visdom som ikke kan leses i bøker, kan leses i roser.

Hvem kjenner rosens vei mot blomst fra knopp, og hvem forstår at kimen ble til kropp?

Takk, min datter! I ditt vesen strømmer munterhetens kilde.

å, edel er kunsten å drive! Jeg nyder hver stund jeg forspiller. De skjønneste stunder i livet er de da man intet bestiller.

I Moralens navn velsigner jeg bakrusen: Uten den ville jeg for lengst ha forherdet meg i dyd!

Man vil aldri fatte hva som hendte, når to som elsket, ikke elsker mer.

Si da, når din levegledes grønne skog er gjennomvandret: Intet vil jeg annerledes. Intet ønsker jeg forandret.

Den som vil skrive for barn bør sannelig ta sin oppgave seriøst.

For smerten, den lever på alles munn i lyset, så alle kan se den. Men først på tilværelsens Stillehavsbunn vil sinnet bli dypt nok for gleden.

Selv femtrinns-raketter og kjernefysikk blir puslingers puslespill når det nyfødte barn med et eneste blikk beviser at Gud er til.

Men aldri vil du fatte hva som hendte, når to som elsket, ikke elsker mer.

Så myk og så kvinnelig øm kan jeg ikke huske en kveld som den det i dag ble forunt meg å drikke av sommeren selv.

Det første, nervøst berusende kyss jeg fikk smake en svimmel juleball-kveld på Fagerborg skole for godt og vel to millioner år tilbake.

Du spør meg hva jeg ler av, lille venn? Jeg ler fordi jeg lever, simpelthen.

Jeg klukker daglig under nervepresset, og ler fordi jeg elsker deg, prinsesse.

Mitt rom er fylt av melodi. En spilledåse går: et sart og spinkelt kniplingsbroderi av toner.Hysj! Det brister snart.

Morgenens luft er som bølgeskum. Dagen har varme å gledes ved. Kvelden har fred. Men bare natten har verdensrom!

Også fallet, også sviket hjelper deg som dine venner: Dine nederlag er rike gaver, lagt i dine hender.

Tro ikke frosten som senker en fred av sne i ditt hår. Alltid er det på jorden et sted tidlig vår. Tro ikke mørket når lyset går ned i skumringens fang. Alltid er det på jorden et sted soloppgang.

Gikk du før du fikk sagt ordet du kom for å si?

Kunne du tilgi deg selv ordet du aldri sang?

Et dikt som ikke har noen form, har heller ikke noe innhold.

Hva kan vi stille opp mot slikt, vi ordets døgenikter? Hva nytter det å skrive dikt når epletreet dikter?

Du går så lett på denne jord. Det er så vidt du setter spor.