Henrik Ibsen

Å være advokat, det er jo så usikkert å leve av, især når man ikke vil befatte seg med andre forretninger enn de som er fine og smukke.

Dessuten tok jeg til å eldes; jeg nærmet meg mot femtiårene.

Den sterkeste mann i verden det er han som står mest alene.

Ikke øl i en sådan stund. Gi meg fløyten.

Jeg må! Jeg må; så byder meg en stemme i sjelens dyp, - og jeg vil følge den. Kraft eier jeg, og mot til noe bedre, til noe høyere, enn dette liv.

Angstens rappe såler.

Ei nok i angstens sved å bades; du må igjennom martrens ild.

Jeg må arbeide hvis jeg skal bære livet. Alle mine levedager, så lenge jeg kan minnes, har jeg arbeidet, og det har vært min beste og eneste glede.

Men dagens krav er arbeid, ikke sang.

Å arbeide for seg selv, er det jo ingen glede i. Skaff deg noen å arbeide for.

Den dame har ei sans for argumenter.

Når timen kommer, for min tarv du sørge skal til takk for arv.

Å leve er en arvings plikt.

Avgjørelse! Avgjørelse for hele livet! Aldri kunne gjøre det om igjen!

De siste gjester vi fulgte til grinden; farvelets rester tok nattevinden.

Jeg har en sånn umåtelig lyst til å si: død og pine.

For barna, - de har jo mer kultur, de. Og flere fordringer til livet altså.

I ser i barnet en forvalter for husets etterlatte pjalter; av evigheten går et skjær forbi jer tanke hist og her.

Lite barn kan ei forstå hva vi store voksne må.

Å, sludder; blodet er aldri så tynt, en kjenner seg i slekt med Per Gynt

En skål for blomsten, der den dufter smukt, foruten tanke på å vorde frukt!

Sin broder hakker da ingen ravn.

Bruden? å, ja visst gråter hun litt; men det skal en aldri ense.

Men kjæreste beste Nora, du danser jo som om det gikk på livet løs.

Jeg visste det! Din sjel og ingen annen, er skapt for meg, - så roper lytt en røst, som aldri feiler og som ei bedrager.

å, De vet jo at nu holder jeg bare av en eneste én! Ikke av noen annen i hele verden! Kommer aldri til å holde av noen annen!

Nu vekk med sorg og klager! Følg meg, venner! I lystig drikkelag vi drukner dem!

Sterke drømme, fagre drømme, kom i flokk som ville svaner, løftet meg på brede vinger.

Døden stryker selv den største regning ut.

Inn i natten. Gjennom døden. - Bakom demrer morgenrøden.

Jeg er båren til en gildere død.

Du har aldri elsket noen utenfor deg selv, - det er kjernen i det hele.

Troll, vær dig selv nok!

Evig eies kun det tapte.

For det er dog en viss lykke i det å føle seg fri og uberoende til alle sider. Ha fullt opp av alle de ting som en kan falle på å ønske seg. Sånn utvendig da.

Herregud, et lykkelig ekteskap grunnes da ikke på penge, vet jeg.

Jeg ser at det liv vi to lever med hinannen, - det er i grunnen ikke noe ekteskap.

Og ekteskapet? Ja, det er et hav av lutter fordring og lutter krav, som lite har med elskov å bestille.

Vi har nu vært gift i åtte år. Faller det deg ikke inn at det er første gang vi to, du og jeg, mann og kone, taler alvorlig sammen?

Ei noen sjel kan alle favne hvis ikke først han elsket én.

Herregud, en kan da ikke selv hjelpe for hvem en kommer til å holde av, vet jeg.

I har aldri elsket meg. I har bare syntes det var fornøyelig å være forelsket i meg.

Å elske, ofre alt og glemmes, det ble min saga.

Hun var jo skapt for ham til elskerinne, til viv for ham hun skaptes ingensinne.

Tenk eder kun, - min smukke elskerinne, min Livia, har troløst meg forlatt, just nu, da alt hva enn meg var til overs, for hennes skyld jeg hadde ødslet bort.

Alt skal en prøve, og velge det beste.

Familielivet er visseligen ikke alltid så rent som det burde være.

Hva nytter det å stå fast hvor alle ting ramler?

Flertallet har aldri retten på sin side, sier jeg!

Det er farlig å rive et gammelt tårn, en kan selv gå i løpet.