Arnulf øverland

I ungdommen søker man nye ideer - i bøker og i samtale med venner. I alderdommen har man nok med å samle sine tanker - restene av dem.

Om våren bruser det unge tre, men skogen stilner mot høst og sne.

Angsten inne i ditt bryst er en undertvunget lyst!

Nu er det kveld. Jeg tar på tingene. Jeg tar farvel!

Nu er det nat, du kjære. Lad mig bare en gang faa kysse dit haar, får du gaar. Saa faar det fære forbi. Saa faar det være.

Og den som mener blomster å forstå og aldri møtte barneøyne blå, men søker dalens dyp og bjergets tinde, han søker intet og vil intet finne.

Hakk i hæl på berømmelsen følger bakvaskelsen. Den bør vel oppfattes som en slags gratulasjon.

Der vokser paa vindusruten en angstfull rose av is.

Jeg liker ikke å snakke; da tror jeg ikke meg selv. Men blomstene her vil takke allikevel!

Hellig er hver livsens dag, som fyller med lys ditt øye.

Lille Adam danser en alvorlig, melankolsk og stivbent vals og er ikke vel til mote.

Den dumme kjenner ingen tvil, men seirer med et fjollet smil.

Hva kan du eie, når selve livet er et lån!

Og naar kvelden kommer til os, tænder jeg et lys i stuen, og vi summer sagte sammen hver vor vise, jeg og fluen.

En mann er fattig som er uten sorg, men rik er den som tar sitt brød på borg og enda deler det med dem som trenger. Fattig er den som teller sine penger.

Og den som vil verge sin frihet, må bære sverd.

Men hva du ga, kan ingen ta ifra deg.

Din gjerning skal vidne for deg.

Det at du gleder en annen, det er den eneste glede.

Mange mennesker har behov for lett underholdning. Jeg har ondt av dem; de vet ikke hva glede er. Livet har bedratt dem ved å nekte dem alvor. Glede er en stor følelse, og den er meget alvorlig.

For sparer du ditt hjerte, så skrumper hjertet hen.

Altid vil du drages mot det fjerne. Men husk at også Jorden er en stjerne.

Jeg hadde bundet meg i ungdomstiden. årene gikk, men stadig var hun meg kjær, inntil et streif av en fremmed kvinnes klær lærte meg: Det er slutt for lenge siden.

Hva kan du eie, når livet selv er et lån!

Hvordan kan et menneske i det hele tatt eie noe, når livet selv er et lån?

Der er en lykke i livet som ikke kan vendes til lede: Det at du gleder en annen, det er den eneste glede.

Lykken er det som du venter på, til din lugg blir grå. Og siden er lykken det som var, og du ikke har.

En times omhu for en ensom venn har aldri noen gitt forgjeves hen et lite ord til den som er din make, får du i glansen av et smil tilbake.

Det kommer mindre an på å vinne alle slag; men du må kunne bære også et nederlag.

Intet annet enn det frie ord kan frelse mennesket og fri vår jord.

Hele mitt liv har jeg søkt det ene ord, som skulle gå fra mitt hjerte like til ditt.

Hold ordet hellig, ti vit at ordet er ånd!

Og mennesker forsker og søker i stjerner og hav og jord han gransker i lærde bøker og finner gylne ord.

Diktet er et følelsesutbrudd i likhet med gråt og latter. Begge deler befrir oss for en spenning eller trykk.

Poesiens vesen skulle være det usigelige, men ikke det uleselige.

Religion er et system av ønskefantasier som skal dekke over den hårde virkelighet.

Med din rikdom vil du selv bedra deg; men hva du gav, kan ingen ta ifra deg.

Jeg vet ingen rikdom bedre enn min, mitt hjerte er uten harme.

Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.

Et rikere og skjønnere, mere klangfullt og malende, et mere lunefullt og lykkelig instrument for menneskelig ånd og følelse finnes ikke.