Alf Prøysen

Det er som de vinker og takker og hilser en sommer godnatt. Hun med en markblomst i håret og han med en bunt linea i sin tyrolerhatt.

Nå skal jeg legge meg, klokka er ti. Det er bare oppspinn det at avskjedens timer er tunge. Jeg synes vi helst burde le. Så slapp hun en ring i brevet. Og gråt som en liten unge til klokka var kvart på tre.

å, den som var en hestehov .

Nå synes jeg virkelig jeg trenger å sende deg noen ord. Så snakker vi ikke lenger om sneen som falt ifjor.

Nå skinner sola i vinduskarmen og katta maler som aldri før.

Visst var det vondt når det vart slutt med en gutt og han fant seg ei anna jinte, men holdt en kjeft og itte syntes altfor mye synd på seg sjøl, så var det da itte verre hell det gikk over.

Vil du din elskede prise med underfullt deilige ord, da skal du skrive en vise som rimer på roser som gror.

Heisan! Og dudliattentei! For sola og deg og meg.